arild++

Hvor bør script-tagen plasseres i HTML?

Arild — Sun, 19 Jun 2011 13:40:51 +0000

Når man skal kjøre et JavaScript på en HTML-side, er det mange som tror at plasseringen av script-tagene i dokumentet har lite å si. Det er altså feil. Mange er også av den oppfatning at script-tagene skal plasseres inne i head-tagen. Dette er bare delvis sant; ifølge DTD-en er det også fullt mulig å legge script-tagene inne i body-tagen.

Med denne kunnskapen i lomma har vi en gyllen anledning til å skrive mer oversiktlig JavaScript-kode.

Script-tag i head

La oss gå ut ifra denne koden:

Mitt HTML-dokument

Denne setningen skal vises i en alert-boks ved hjelp av JavaScript.

(Merk: Jeg har skrevet JavaScriptet direkte inn i HTML-dokumentet. Dette er noe jeg ikke vil anbefale i vanlig praksis. Jeg har bare gjort det slik denne gangen for å forenkle eksemplet.)

Vi har her et stykke JavaScript som skal ha tilgang til et DOM-element (nemlig avsnittet vårt) og skrive ut hva som står inne i det i en alert-boks (linje 8-9). Når vi har et JavaScript som er avhengig av å kommunisere med DOM-en, og vi i tillegg plasserer script-tagen inne i head-tagen vår, er vi nødt til å pause JavaScriptet vårt og vente til hele HTML-dokumentet er ferdig innlastet. Først når det er konvertert til en DOM av nettleseren kan vi kjøre JavaScriptet vårt. Derfor bruker vi window-objektet sin onload-event, som sørger for at funksjonen vår ikke kjører før HTML-dokumentet er ferdig innlastet.

Script-tag i body

Denne typen sjekking er det derimot ikke behov for hvis vi plasserer scriptet vårt nederst i body-elementet. Regelen er at all HTML over script-tagen i dokumentet vil være ferdig innlastet før scriptet kjøres. Med andre ord: Hvis du setter scriptet nederst i body-tagen, betyr det at alt innhold i dokumentet vil være ferdig innlastet idet scriptet kjøres:

Mitt HTML-dokument

Denne setningen skal vises i en alert-boks ved hjelp av JavaScript.

Konklusjon

Scriptet ser nå en del ryddigere ut og er dessuten effektivisert. Jeg gjorde det også slik da vi så på import-funksjonen jeg skrev i JavaScript i dette blogginnlegget. Ettersom det ikke medfører noen ulemper å plassere scriptene våre nederst i body-tagen, er det ingen grunn til å la være å gjøre det. Altså er det trygt å innprente følgende setning:

Alle script legges i bunnen av HTML-dokumentet.

Script-tag i HTML5

Det bør likevel nevnes at script-tagen i HTML5 har fått et nytt attributt: async. Hvis denne settes til false, vil kjøringen av scriptet skje synkront, altså etter at HTML-koden er ferdig innlastet – uavhengig av hvor du plasserer script-tagen. Hva du gjør, er fullstendig opp til deg, men husk at det er en merkbar andel av verdens befolkning som fremdeles bruker nettlesere som ikke støtter HTML5.

Importere andre JS-filer i JavaScript

Arild — Fri, 17 Jun 2011 19:43:07 +0000

Mange programmeringsspråk har måter for å importere filer i koden, for eksempel klasser, interfaces, selvstendige skript, o.l. I Java brukes import, mens i C# bruker vi nøkkelordet using. Men hvordan gjør vi dette i JavaScript? Det er dessverre ikke like enkelt. Men det er heldigvis et lite triks som gjør det hele mulig.

Inkludere JavaScript-fil i HTML

For å illustrere dette ser vi først på hvordan man inkluderer et JavaScript i et HTML-dokument. Her er et eksempel:



	
		
		Mitt HTML-dokument

Mesteparten av koden er uvesentlig i denne sammenhengen. Vi fokuserer kun på linje 9 og 10. Her inkluderes JavaScript-filen inkluderMeg.js ved hjelp av script-tagen. Selve filnavnet oppgis i src-attributtet. Dersom du ønsker å inkludere flere JS-filer, må du legge til en ny script-tag for hver fil.

Inkludere JavaScript-fil i JavaScript

Det er nettopp dette vi drar nytte av for å løse problemet vårt. Løsningen går ut på å lage en funksjon i JavaScript som legger til en script-tag inn i body-tagen vår, etter resten av innholdet. Dette gjør vi ved å manipulere dokumentobjekt-modellen (DOM-en) som nettleseren vår oppretter basert på HTML-koden vi har skrevet. Under følger JavaScript-koden som trengs for å oppnå vår ønskede importeringsfunksjon:

function import(scriptFileName) {

	var body = document.getElementsByTagName("body")[0];

	var script = document.createElement("script");

	script.setAttribute("script", "text/javascript");
	script.setAttribute("language", "javascript");
	script.setAttribute("src", scriptFileName + ".js");

	body.appendChild(script);
}

1) Funksjonen vår tar imot ett parameter, scriptFileName, som er navnet på scriptet vårt – uten «.js»-endelsen. 3) Vi finner body-tagen i DOM-en. 5) Vi oppretter en ny tag av typen script. 7-9) Vi setter attributter som opplyser om hvilket skriptspråk og hvilken fil vi skal inkludere. 11) Vi legger til script-tagen til body-tagen i DOM-en.

For å inkludere inkluderMeg.js med denne funksjonen er det altså nok å skrive:

import("inkluderMeg");

Du kan teste dette ved å opprette tre filer: index.html, mittScript.js og inkluderMeg.js (du finner de ferdige filene nederst i blogginnlegget). Filene ligger i samme mappe og har følgende forhold til hverandre (piler representerer inkludering):

Skriv følgende i de respektive filene (markert med en kommentar):




	
		
		Mitt HTML-dokument

// mittScript.js
import("inkluderMeg");

function import(scriptFileName) {

	var body = document.getElementsByTagName("body")[0];

	var script = document.createElement("script");

	script.setAttribute("script", "text/javascript");
	script.setAttribute("language", "javascript");
	script.setAttribute("src", scriptFileName + ".js");

	body.appendChild(script);
}

// inkluderMeg.js
var tekst = "Hei hei!";
alert(tekst);

index.html er altså et helt «tomt» HTML-dokument som importerer mittScript.js. Denne JavaScript-filen inneholder funksjonen import(scriptFileName). Den kaller i tillegg på denne funksjonen og oppgir «inkluderMeg» som parameter. Dette kallet gjør at inkluderMeg.js importeres inn i HTML-dokumentet. For å sjekke om filen har blitt importert, har vi lagt inn et alert-kall. Hvis alt er gjort riktig, skal du nå få følgende pop-up når du åpner index.html i nettleseren din.

Innlasting tar tid

Dessverre er det ikke slik at et skript i DOM-en blir prosessert, og så kjøres neste linje i fila som importerte skriptet. Det tar rett og slett litt tid å prosessere innholdet. Dette kan vi bevise ved å endre på innholdet til mittScript.js og inkluderMeg.js, slik at førstnevnte prøver å bruke variabelen tekst som er initiert i sistnevnte:

// mittScript.js
import("inkluderMeg");
alert(tekst);

function import(scriptFileName) {

	var body = document.getElementsByTagName("body")[0];

	var script = document.createElement("script");

	script.setAttribute("script", "text/javascript");
	script.setAttribute("language", "javascript");
	script.setAttribute("src", scriptFileName + ".js");

	body.appendChild(script);
}

// inkluderMeg.js
var tekst = "Hei hei!";

Hvis du nå laster index.html på nytt, vil det tilsynelatende skje ingenting. Åpner du derimot Console-fanen inne på Web Inspector (Ctrl + Shift + i i Chrome), står det følgende feilmelding:

Tilbakekall

Problemet er altså at vi prøver å aksessere en variabel i et skript som ennå ikke er kjørt. Hvordan løser vi dette? Jo, vi gjør det mulig for brukeren som skal importere en skriptfil, å angi et tilbakekall (eng. callback). Et tilbakekall er en helt ordinær funksjon som blir påkalt så fort en viss hendelse har inntruffet. I vårt tilfelle er hendelsen at skriptet vårt er ferdig prosessert. I koden nedenfor er tilbakekallsfunksjonen vår onImported(), og den skal bli påkalt når skriptet som importeres, er ferdig prosessert:

function onImported() {
	alert(tekst);
}

import("inkluderMeg", onImported);

function import(scriptFileName, callback) {

	var body = document.getElementsByTagName("body")[0];

	var script = document.createElement("script");

	script.setAttribute("script", "text/javascript");
	script.setAttribute("language", "javascript");
	script.setAttribute("src", scriptFileName + ".js");

	body.appendChild(script);

	script.onload = callback;
}

De viktigste linjene er 1-3, 5, 7 og 19. På linje 1-3 har vi definert funksjonen som skal bli påkalt når skriptet er innlastet og prosessert. På linje 7 er vår oppgraderte import-funksjon deklarert. Den inneholder nå et nytt parameter, callback, som refererer til funksjonen som skal påkalles når skriptet er prosessert. Dette angir vi på linje 19 ved hjelp av onload-attributtet. På linje 5 kaller vi på den nye import-funksjonen vår og angir onImported som vår tilbakekallsfunksjon.

Merk at parenteser ikke skal være med bak funksjonsnavnet når vi agnir funksjonen som referanse. Hvis vi setter på et par parenteser etter funksjonsnavnet her, vil det føre til at funksjonen blir påkalt prematurt.

Hvorfor?

Så, hvorfor skulle du ønske å gå gjennom alt dette bryet for å importere JavaScript-filer? Du kunne jo like gjerne bare angitt alle JavaScript-filene manuelt i script-tager i HTML-dokumentet, ikke sant?

Vel, det er et par fordeler ved å gjøre det på denne måten:

Du kan gjøre betinget importering. La oss si at du har et JavaScript som kun trengs når nettsiden din åpnes på en mobil. Det er direkte sløsing av ressurser å importere dette skriptet når gjesten din besøker nettsiden din fra sin desktop-nettleser. Du kan bruke JavaScript til å sjekke hvilken nettleser gjesten din bruker, og importere de nødvendige JavaScript-filene deretter.
Hvis du har et større JavaScript, er det alltid lurt å dele komponentene utover flere filer. La heller din primære JavaScript-fil (der hvor skriptet startes) foreta importeringen istedenfor HTML-en. På denne måten blir JavaScriptet ditt mindre avhengig av HTML-koden din.

Kildekode

js01-import.zip

Musikk: Caprica (Vocals)

Arild — Thu, 06 Jan 2011 20:32:59 +0000

Nyåret kjøres i gang med en egenarrangert versjon av temaene fra TV-serien Caprica. For de som ikke har sett TV-serien, er den altså en forfølger til SyFy-suksessen Battlestar Galactica. Handlingen finner sted 50 år før hendelsene i Battlestar Galactica, ved Cylonenes spede fødsel.

TV-serien ble dessverre kansellert ute i sin andre sesong på grunn av dårlige seertall. Jeg har ennå til gode å se de siste fem episodene av andre sesong, men før jeg gjør det, har jeg lenge hatt lyst til å lage mitt eget arrangement av noen av temaene i serien, som et slags farvel til det spennende universet.

Last ned musikken

Dette lille musikkstykket på cirka ett og et halvt minutt tar for seg hovedsakelig tre temaer fra serien, hvis musikk er komponert av Bear McCreary (jeg anbefaler bloggen hans dersom du er interessert i filmmusikk). Disse temaene er Graystone-temaet, som er hovedtemaet til serien, Amandas tema og «The Shape of Things to Come,» et tema som egentlig kommer fra Battlestar Galactica.

Først introduseres vi for Graystone-temaet, spilt av fiolinen, oboen og det engelske hornet og akkompagnert av strykere og fagotten.

Graystone-temaet.

Deretter glir vi raskt over til klarinettene og harpen, som begynner å spille Graystone-ostinatet, mens oboen, det engelske hornet og fiolinen fyller akkordene. En kvinnelig vokal sniker seg også inn og gir musikken en nesten spøkefull stemning.

Graystone-ostinatet.

Så overtar en el-gitar ostinatet, og bratsjene og celliene spiller Amandas tema:

Amandas tema.

Helt på tampen fortsetter el-gitaren på ostinatet i et litt roligere tempo, før gitar nummer to spiller en variasjon av Graystone-temaet. Omsider blir gitaren doblet av pianoet og harpen.

Akkurat idet stykket løser seg opp i tonikaen, sniker gitaren og pianoet seg inn og spiller et lite segment av Battlestar Galacticas «The Shape of Things to Come.» Hvis du har sett videoen jeg lagde om La Sagrada Famìlia, så kjenner du kanskje igjen dette sitatet.

Så, hva syns du? Si gjerne din mening i kommentarfeltet!

NB: Alle noter er hentet fra Bear McCreary's Battlestar Blog, og alle temaene er hans eie.

Caprica Soundtrack på Amazon

Er du interessert i å høre originalmusikken fra Caprica? Albumet kan kjøpes på Amazon!

Å synge i dusjen

Arild — Thu, 09 Dec 2010 19:20:14 +0000

Å synge i dusjen. Jeg kan finne på å gjøre det. Og selv om jeg ikke kan vise til noen statistikk, vedder jeg stortåa mi på at minst én av dere som leser dette, gjør det samme. Men, uansett om du gjør det eller ikke, er det å synge i dusjen likevel et snodig fenomen, en merkelig vane som har falt mennesker såpass naturlig gjennom nyere historie at årsaken til vanen sjelden har blitt forsøkt forklart.

Men tro det eller ei: Fenomenet har blitt studert. Helt tilbake på 1400-tallet undret den arabiske polyhistoren Ibn Khaldūn seg over hvorfor mennesker synes det er så ålreit å synge i dusjen. Og Khaldūn er ikke en hvem-som-helst; denne karen regnes som intet mindre enn en pioner i flere av fagene vi kjenner til i dag, blant annet sosiologi, demografi og sosialøkonomi.

Ibn Khaldūn lurte på hvorfor vi synger i dusjen. Faksimile: muslimheritage.com

I første kapittel i hovedverket sitt, Muqaddimah, drøfter Khaldūn fenomenet:

(...) når de som nyter et varmt bad puster inn luften på badet, slik at varmen fra luften siver inn i deres sjeler og gjør dem varme, merker de en glede. Ofte skjer det at disse begynner å synge; for sang har sitt opphav i glede.

— Ibn Khaldūn, Muqaddimah (løst oversatt av meg)

Er fylde årsaken?

Khaldūn mente altså at sangen utspringer av den gleden og komforten man opplever av å dusje. Men Khaldūn er ikke den eneste i verdenshistorien som har undret seg over dette snodige fenomenet.

Meningene er mange, men det ser ut til at de fleste er enige om én årsak: det unike ekkoet som skapes av lyder på badet. Det trange arealet, sammen med flisene, gjør at lyden fra sangen din treffer mangfoldige refleksjonsflater, og resultatet føles som en fyldigere stemme.

Andre har imidlertid en enklere forklaring på saken. Kanskje det rett og slett er fordi atmosfæren i dusjen skaper en slags illusjon om at du er isolert fra omverdenen? Lyden fra vannet som treffer badegulvet føles jo tross alt så høy og overdøvende at de på den andre siden av badedøra kan vel umulig høre deg. Eller ...?

Spørsmålet til dere

Synger du i dusjen? Hvorfor gjør du dette? Eller, dersom du ikke synger i dusjen: Hvorfor gjør du ikke det? Og hvorfor tror du det finnes folk som gjør det?

do…while: håndtering av bruker-input

Arild — Sat, 04 Dec 2010 16:18:47 +0000

Vanskelighetsgrad

Enkelt

Det finnes mange måter å håndtere input fra brukeren på, men de aller fleste jeg har møtt, liker å bruke while-løkker. Min preferanse er derimot den nærme og undervurderte slektningen do...while-løkka. Jeg tenkte jeg kunne komme med et eksempel på hvordan jeg bruker den.

while, do...while – hva er forskjellen?

La oss først se veldig raskt på hva som skiller while- og do...while-løkkene:

Mens en while-løkke kjører bare dersom betingelsen i løkka er sann, vil en do...while-løkke alltid kjøre minst én gang. I input-sammenheng bør det forstås slik: while skal brukes dersom du ikke nødvendigvis trenger en input fra brukeren, mens do...while bør brukes dersom du uansett trenger input fra brukeren.

while (betingelse)
{
    // Kjører så lenge betingelsen er sann.
}

do
{
    // Kjører minst én gang.
    // Kjører flere ganger så lenge betingelsen er sann.
}
while (betingelse);

while og do...while i praksis

Her er et scenario: Programmet ditt skal regne ut kvadratet til et heltall i intervallet [0, 50]. Dette heltallet skal programmet be om å få fra brukeren. Hvis brukeren skriver inn et ugyldig tall, skal programmet rapportere at det er ugyldig og spørre på nytt.

Med en while-løkke ville det sett noe slikt ut:

Scanner in = new Scanner(System.in);
int number = -1; // Må initialisere variabel med ugyldig verdi.
while (number < 0 || number > 50)
{
    System.out.print("Number: ");
    number = in.nextInt();
    if (number < 0 || number > 50)
    {
        System.out.println("Number must be between 0 and 50!");
    }
}
// Utregninger...

«Problemet» med while-løkka her er at du gir variabelen number en ugyldig verdi først for å kunne gå inn i while-løkka. Dette er ikke et stort problem, men hva hvis du senere en gang for eksempel ønsker å endre input-mulighetene? Kanskje det tallet du satte som ugyldig startverdi plutselig er gyldig. Kanskje du vil at programmet ditt skal kunne regne ut kvadratet av negative tall også. Da må man gå tilbake å sette en annen ugyldig startverdi, noe som er litt tungvint.

Dette problemet unngår du ved å bruke do...while-løkka, så hvorfor ikke benytte seg av dette? Følgende er samme eksempel som over, men med en do...while-implementasjon.

Scanner in = new Scanner(System.in);
int number; // Ikke nødvendig å initialisere variabel.
boolean isPositiveNumber;
do
{
    System.out.print("Number: ");
    number = in.nextInt();
    isPositiveNumber = number < 0 || number > 50 ? false : true;
    if (isPositiveNumber)
    {
        System.out.println("Number must be positive!");
    }
}
while (isPositiveNumber);
// Utregninger...

Merk at jeg innfører en bolsk variabel, isPositiveNumber, som tilsvarer betingelsen om at heltallet må være positivt. Dette gjør jeg for å unngå å skrive den samme betingelsen to ganger. Dette kan benyttes i implementasjonen med while-løkken også, men det er ikke poenget. Poenget er: Dersom du uansett skal be om en bruker-input minst én gang, hvorfor ikke da bruke do...while?

Det var mine to cent. Så, hvordan håndterer dere bruker-input i slike situasjoner? Hvis dere har noen bedre forslag, så sleng dere gjerne med i debatten og skriv en kommentar under!

Informasjon om kurs på arild++

Arild — Sat, 04 Dec 2010 16:06:51 +0000

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg planer om å skrive flere kurs (eng. tutorials) på denne bloggen. Før jeg setter i gang med dette, tenkte jeg å nevne bare et par punkter det kan være nyttig å få med seg.

Vanskelighetsgrad

Vanskelighetsgraden på disse kursene kommer til å variere veldig mye. Derfor kommer hvert kurs til å innledes med en skala som forteller hvor vanskelig innholdet er. Utgangspunktet for skalaen er gradene «enkelt,» «middels» og «vanskelig.» Kravene for de ulike gradene i forhold til programmering er her definert som:

Enkelt

Enkelt: Du har en grunnleggende forståelse for variabler og primitive datatyper. Du er også godt kjent med metoder, løkker (for, while) og kontrollsetninger (if, switch).

Middels

Middels: Du er kjent og fortrolig med klasser og objekter og interaksjoner mellom disse.

Vanskelig

Vanskelig: Du er i stand til å sette sammen større applikasjoner og forstår begreper som arv og polymorfisme.

Merk at kravene er veiledende. Det er vanskelig å sette en helt konkret pekepinn, ettersom folks kunnskaper varierer veldig.

Tilbakemelding

Under ingen omstendigheter hevder jeg at perspektivene og løsningene mine er de beste eller mest korrekte. Jeg ønsker bare å dele mine tanker og erfaringer rundt programmering med dere andre programmerere der ute. Jeg er også veldig interessert i tilbakemeldinger eller å få høre deres perspektiver og løsninger på temaene jeg tar opp.

Så for all del, ikke vær sjenert!

Etter Barcelona: del 2

Arild — Sun, 28 Nov 2010 13:46:13 +0000

I forrige reiseblogg fortalte jeg om noen av Camillas og mine opplevelser i Barcelona, blant annet et par av Gaudìs mesterverk, Casa Batllò og La Sagrada Família. Reisejournalen fortsetter her, med Gaudìs Parc Güell og noen fantastiske, kulinariske opplevelser!

Parc Güell

Den siste dagen tilbrakte vi i en av Barcelonas grønne lunger, nemlig Parc Güell. Güell er navnet på en velstående familie som på starten av 1900-tallet hadde store planer om å etablere et eksklusivt boligområde i denne delen av byen. Området lå langt unna røyken og forurensningen fra fabrikkene i industriområdene, noe som skulle tiltrekke rikmennene. Antoni Gaudì fikk i oppgave av Eusebi Güell å designe området, noe man ser ut fra arkitekturen i parken, som nesten er sømløst integrert med vegetasjonen:

Man kan derimot ikke si at Güell-familiens visjoner ble realisert – området ble rett og slett ikke den suksessen man kanskje trodde. Og allerede etter at bare to boliger var ferdigstilt, ble prosjektet kansellert av økonomiske årsaker. I flere år bodde Gaudì i én av disse boligene selv (men akkurat boligene var det ikke han som hadde designet).

I dag er Parc Güell en av byens parker og kan nesten sies å være et svært, utendørs Gaudì-museum. I tillegg til de naturintegrerte konstruksjonene, kan parken også tilby herlig mosaikk-kunst av Gaudì, blant annet den berømte øglen ved inngangen til parken:

På parkens høyeste punkt rager et kors laget i stein. Denne toppen sies å tilby den beste oversikten over Barcelona by. Herfra kan man se alt fra La Sagrada Família til Montjuïc. Hvis du noen gang skal til Barcelona, ta en svipptur innom Parc Güell og få med deg denne utsikten. Den er ganske spektakulær:

Dagen i Parc Güell var en fin avveksling fra den mer «urbane» ferien vi hadde hatt hittil. Jeg ble virkelig betatt av Gaudìs arbeid med Casa Batllò, La Pedrera og La Sagrada Família, så det var givende å se kunsten hans også i en annen kontekst.

Kulinariske opplevelser

Hva angår mat støtte Camilla og jeg på ekstremer i begge ender av skalaen. Én av kveldene dro vi til Origens, et lunsjsted/ en restaurant som vi fikk anbefalt av Marco. Antakelig anbefalte han denne som et sted å spise lunsj, ikke middag. Maten var nemlig ikke spesielt imponerende. Selv om det var et ganske kreativt påfunn å servere alle rettene på menyen i mindre varianter som én rett, ble dessverre bare ytterst få av rettene godt mottatt av smaksløkene våre. Rødvinen, derimot, var veldig god.

Høydepunktet kulinarisk sett var utvilsomt den kvelden vi besøkte tapas-restauranten Tapería Lolita. Som dere sikkert vet, er tapas veldig stort i Spania. Derfor var Camilla og jeg veldig opptatte av å finne den beste tapas-restauranten i Barcelona. Og det våger jeg å påstå vi gjorde.

Lolita er rett og slett det perfekte stedet til å spise tapas i en litt mindre formell setting. Det er nok ikke av de mest romantiske stedene, men dem hadde vi allerede besøkt de andre kveldene. Derfor passet Lolita ypperlig for oss denne kvelden.

Ferran Adrià. Bilde: Wikimedia Commons.

Fremdeles ikke overbevist? Vel, jeg kan jo også fortelle dere at stedet drives av studenter av Ferran Adrià, kokken bak den kjente restauranten El Bulli, som har blitt kåret til verdens beste restaurant flere år på rad.

Det åpne kjøkkenet i Tapería Lolita gir deg muligheten til å se hvordan de ulike rettene blir tilberedt av kokker med peiling. Settingen er lys og aktiv, og lokalet syder av energi, nesten som på et gatekjøkken. Mennesker i alle aldre sitter spredt, men tett i lokalet og snakker, smiler og ler mens de spiser småretter av ypperste klasse. All pratingen sammen med lydene fra kjøkkenet skaper en stor kakofoni, men det er likevel ikke bråk. Det er behagelig å høre på og setter deg i en god stemning.

Det var mye Camilla og jeg fikk gleden av å smake, men mine favoritter var definitivt aubergine med melasse-saus, croquetter og gambeta fregida (frityrstekte scampi). Spesielt aubergine-retten var noe helt unikt og anbefales på det sterkeste.

Tapería Lolita ligger i vestlige Eixample, så du må forvente en liten gåtur for å komme deg dit. Men tro meg – det er virkelig verdt det.

En annen kulinarisk begivenhet som er verdt å nevne, er Cafe de l'Academica. Jeg kan ikke si noe om hvordan det er som middagssted, men ut fra det vi fikk servert til lunsj, kan jeg tenke meg at det serverer utsøkt mat til alle tider på døgnet.

Til lunsj valgte vi menu del dia, dagens meny, som visstnok er veldig populært å velge blant lokale. Lunsj er en rimelig stor greie i Spania, og det treretters måltidet vi fikk var også deretter. Først ble vi servert en nydelig salat, før vi fikk deilig, mør kanin med soppsaus. For å avslutte det hele ble vi servert en god og morsom kake, som tydeligvis er dedisert til musikken.

Barcelona – et unikum

Dette er altså andre gangen jeg har vært i Barcelona, og jeg er fremdeles ikke lei av byen. I motsetning til de fleste europeiske storbyer jeg har besøkt, er Barcelona faktisk ett av de få stedene jeg kunne tenke meg å bo. Jeg kjente rett og slett en viss tilhørighet der, og mye av det kan nok skyldes den vennligheten og imøtekommenheten som Barcelona som by utstråler.

Både Camilla og jeg ønsker definitivt å besøke Barcelona igjen en gang i fremtiden. Neste gang skal vi imidlertid sørge for å få koordinert reisen med en Barcelona-kamp på Camp Nou. En kamp på en stadion som kan romme 100 000 tilskuere er noe jeg virkelig ønsker å oppleve.

Som et lite adjø til Barcelona og denne reisejournalen, legger jeg ved noen ekstra bilder her på slutten. Hvis du ikke allerede har vært i Barcelona, håper jeg denne reisebloggen har overtalt deg til å dra en dag!

Hasta luego, Barcelona!

Etter Barcelona: del 1

Arild — Tue, 23 Nov 2010 18:37:59 +0000

Vel tilbake fra et fantastisk vær, flere kulinariske opplevelser, timeslange shoppingrunder og et herlig gjensyn av pustberøvende arkitektur, innser jeg nå at jeg ikke har holdt det jeg lovet før avreisen ... Nemlig å blogge underveis.

Grunnen er stort sett at vi ikke hadde tilgang til datamaskin der nede. Jo da, jeg kunne brukt WordPress-app-en til iPhone og trykket på touch-skjermen til fingrene mine ble både gule og blå, men jeg tok meg altså ikke bryet med å gjøre dette.

Men selvsagt er ikke dette hovedårsaken. Hovedårsaken til at jeg ikke skrev et eneste blogginnlegg mens jeg var i Barcelona, er fordi jeg var i Barcelona. Og i en by som Barcelona, har du enkelt og greit ikke tid til sånt. Det er for mye å oppleve, for mye å spise, for mye å lære.

Disharmoniens kvartal

Etter at vi hadde landet på flyplassen i Barcelona og tatt toget inn til byen, var det fremdeles relativt tidlig på dagen. Det første vi fikk øye på idet vi gikk opp trappene fra metrostasjonen Passeig de Gràcia, var det katalanerne kaller «disharmoniens kvartal,» eller Illa de la Discòrdia.

Casa Batllò sett fra frontsiden.

Dette er virkelig modernismens boksering, der de tre frontfigurene innen modernistisk arkitektur – Antoni Gaudì, Lluis Domènech i Montaner og Josep Puig i Cadafalch – nærmest samtidig fikk uttrykke sine arkitektoniske ideer på hvert sitt bygg i kvartalet. Selv om de tre arkitektene alle var modernister, er stilene deres veldig forskjellige. Og siden bygningene er naboer med hverandre, er det kanskje ikke så rart at det har skapt en disharmoni som er veldig oppsiktsvekkende.

I dette kvartalet er det spesielt Gaudìs byggverk, som heter Casa Batllò, som fanget oppmerksomheten vår mest. De lokale har gitt bygget kallenavnet Casa dels ossos, eller «huset av bein.» Noe som kanskje ikke er så rart hvis man ser på bildet av bygget. Merk at det nesten ikke består av en eneste rett vinkel eller linje. Alt er flytende og organisk, nærmest levende. Som man også ser med La Sagrada Família, er Antoni Gaudì veldig opptatt av naturlige former, og Casa Batllò er intet unntak.

Bygget ser også ut til å formidle en fortelling. Det arkformede taket skal symbolisere ryggen på en drage, der taksteinen representerer drageskjellene. Balkongene på frontsiden av bygget kan virke skjelettaktige, derav kallenavnet, og skal symbolisere dragens ofre. Dessuten sies det at tårnet med det røde korset som stikker ut ved enden av «drageryggen,» symboliserer sverdet til Sankt Jørgen som er spiddet i dragen.

Store deler av Casa Batllò er åpent for publikum mot en liten pengeslant. Camilla og jeg besøkte museet neste dag og opplevde mer av Gaudìs tanker og ideer. Her er noen utvalgte bilder fra besøket:

B & B: bra, bedre, best

Stedet der vi skulle overnatte i fem netter fremover, heter så mye som B&B Best Location, Better Place Barcelona. B'n'B-et eies av Marco, en forfatter opprinnelig fra Bolivia. Hvilket gjorde det lett for Camilla – med hennes fem måneder i Mexico – å forstå hva han sa. Marco var ikke bare veldig trivelig å snakke med, men serverte oss dessuten god frokost i det stemningsfulle fellesområdet hver morgen. Når vi skal tilbake til Barcelona en gang i fremtiden, skal vi sørge for å vie noen netter til dette stedet igjen.

La Sagrada Família

Da jeg var yngre, var det få ting som kunne trekke min oppmerksomhet vekk fra fotball. La Sagrada Família er én av disse tingene. Og tro meg, det er virkelig et vitnesbyrd om hvor ufattelig tøff denne kirken er. Det kolossale bygget, som UNESCO har oppført som en del av verdensarven, ga meg en følelse som jeg aldri før har opplevd med noen annen kirke.

Østsiden av La Sagrada Família.

Byggingen av La Sagrada Família ble opprinnelig igangsatt i 1882 av Josep María Bocabella, som hyrte arkitekten Francisco de Paula del Villar til å designe kirken. Planen var at den skulle ha en nygotisk stil. Men året etter kom Antoni Gaudì inn i bildet og tok over for Villar. Og dermed ble stilen totalt forandret til noe mer tilnærmet art noveau. Bygget skal forhåpentligvis bli ferdig i 2026 (hundreårsjubileet til Gaudìs tragiske død), og da vil kirken bestå av intet mindre enn 18 tårn. Tolv av disse vil representere apostlene, fire symbolisere evangelistene, ett representere Jomfru Maria, og det største, som skal rage over alle de andre, vil symbolisere Jesus Kristus.

Midtskipet, som ble ferdigstilt i 2000 og som jeg dermed ikke fikk sett under mitt forrige opphold i Barcelona, er virkelig noe helt utenom det vanlige. Det enorme hvelvet, som når en høyde på 45 meter, skal symbolisere en massiv skog, med søylene som representerer trærne. Hvor enn du snur deg ser du et mylder av kompliserte, geometriske former, og du kan virkelig ikke fatte og begripe hvor intrikat hele sammensetningen faktisk er.

Når man besøker kirker som Peterkirken i Vatikanet, eller Nidraosdomen i Trondheim for den saks skyld, fylles man som regel med en ærefrykt. Det samme skjer når man besøker La Sagrada Família, men på en helt annen, ubeskrivelig måte. Den gjør meg ikke religiøs på noe vis; den gjør meg rett og slett bare målløs. Den får meg til å glemme å puste.

Til ære for dette ubeskrivelig kule mesterverket av Gaudì (og ikke minst alle arbeiderne som har jobbet med kirken i over hundre år) har jeg laget en liten filmsnutt, som – dere som har sett TV-serien sikkert skjønner – er inspirert av «The Opera House»-scenene fra 'Battlestar Galactica'. Jeg håper den overbeviser dere til å dra og besøke denne kirken en dag.

Siden vi opplevde såpass mye i Barcelona, er jeg nødt til å dele dette innlegget i to. Den andre delen kommer rimelig snart finner dere her, der jeg forteller om blant annet Parc Güell, de kulinariske opplevelsene og shopping-rundene.

Stay tuned!

Camilla og meg ved katedralen i Barcelona.

Reiseblogg: Barcelona

Arild — Sat, 13 Nov 2010 20:21:39 +0000

I morgen skal Camilla og jeg ta oss en pause fra høstmørket her i Oslo og begi oss ut på en fem dagers ferie i Barcelona, Spania. Det er over ti år siden sist jeg besøkte dette fantastiske stedet av en by.

Mange av mine perspektiver har endret seg siden da. Den gang var jeg lik den gjengse guttungen som bare visste at han kom til å bli fotballstjerne i en eller annen engelsk klubb, gjerne Manchester United. Dette var selvsagt et ubestridt faktum – det kom til å skje. Men det stoppet liksom ikke der: Med denne fotballinteressen – som var like lidenskapelig som den var gjennomsnittlig – fulgte en skremmende fasinasjon for fotballtribuner. Hadde jeg en blyant i hånda og papir foran meg, var det rimelig sikkert at jeg begynte å tegne fotballtribuner og -stadioner. Jeg husker det morsomste av alt var å tegne alle menneskene på tribunene, der hvert hode ble representert av en enkel sirkel. Jeg kunne sitte i mange timer og tegne sirkel på sirkel på sirkel på sirkel ...

Fotballinteressen min som guttunge var stor. Kanskje litt for stor.

Nå, over ti år senere, har naturlig nok (og heldigvis) perspektivene mine endret seg. Denne gangen kommer jeg ikke til å verdsette bygninger etter deres evne til å ligne på fotballtribuner. Men hvis jeg skulle begynne å hallusinere om store folkemengder, grønne fotballbaner og svette mannekropper igjen, har jeg i det minste Camilla med meg, som kan hjelpe meg å sette ting i perspektiv.

Målet er å blogge litt om denne reisen til Barcelona underveis. Jeg har sagt til meg selv at jeg skal skrive minst to blogginnlegg. Så får vi håpe at jeg klarer å innfri.

Hvis du skulle være interessert i å lære mer om Barcelona og vår reise til denne byen, kan det være verdt å følge med på denne bloggen den kommende uka!

Eksamensprosjekt: myAid

Arild — Sun, 07 Nov 2010 13:51:26 +0000

Som jeg nevnte i velkomstinnlegget mitt, jobber jeg for tiden med et to ukers langt eksamensprosjekt ved NITH. I skrivende stund er jeg halvveis inn i prosjektutviklingen og veldig fornøyd med det vi har laget så langt.

Jeg syns NITH skal ha litt kudos for å lage en såpass utfordrende og ikke minst veldig aktuell eksamensoppgave til oss. Her er et utdrag fra oppgaveteksten:

Temaet for årets prosjektoppgave er sosiale medier. Den enkelte prosjektgruppe skal vise at man ikke bare er strukturert, men også kreativ. Dette skal gjøres ved å lage en prototype på en internettbasert applikasjon for brukergenerert innhold. Applikasjonen skal være rettet mot IT-interessert ungdom, og skal fremme interessen for teknologiske løsninger på verdens problemer (f.eks. slik de er beskrevet i FNs tusenårsmål). Løsningen skal være en klikkbar HTML-løsning.

– Eksamenscaset i PJ110 ved NITH, 2010.

Om ikke annet er oppgaven iallfall ambisiøs. Men jeg liker utfordringen.

myAid

I forrige uke jobbet gruppa mi og jeg med å utarbeide idéer til løsninger på denne oppgaven. Etter mye fram og tilbake kom vi fram til et konsept som vi senere har kalt myAid. Her er konseptbeskrivelsen:

myAid er et sosialt nettverk som baner nye veier for å drive veldedighet. Konseptet gjør det enkelt og bindingsfritt å donere penger til veldedige tiltak. Enkeltpersoner og organisasjoner kan starte og dele prosjekter med hverandre ved å opprette profiler til disse. Inne på hver enkelt profil kan man blant annet:

donere penger til prosjektet,

se hvor mye som er donert til prosjektet,

se hvilke venner som støtter tiltaket,

anbefale prosjektet til andre venner,

lese siste «tweets» om prosjektet,

se hvilke områder prosjekter tar for seg,

lese bloggen til skaperne av prosjektet, og

dele prosjektet på Facebook.

– Handlingsplanen til gruppe 9, eksamen 2010.

Donering skal være enkelt og entydig med myAid.

myAid er et godt konsept, fordi det:

«moderniserer» veldedighet ved å promotere det i et velkjent miljø for dagens ungdom.
fasiliterer donasjoner til veldedige formål og entydiggjør prosessen.
gir donatorer «insider»-tilgang til de ulike veldedighetstiltakene slik at de bedre ser effektene av disse, som igjen kan gjøre mer resultatorienterte donatorer mer motiverte til å bidra.
gir også mindre humanitære tiltak muligheten til å heve seg blant de store. Brukerne bestemmer hvilke tiltak som er de viktigste / mest populære ved hjelp av et ryktesystem.

Donasjoner

Donasjoner i myAid.

Donasjoner er selve nøkkelfunksjonaliteten som gjør myAid unikt. De fleste humanitære prosjekter har en nettside der besøkende har muligheten til å gi pengebidrag. Problemet ligger i at alle disse prosjektene har hver sin løsning for hvordan donasjonsprosessen skal foregå, noe som betyr at donatoren må sette seg inn i en ny prosess for hvert prosjekt han eller hun donerer til. Det er det myAid vil gjøre slutt på. myAid definerer en standard for å donere penger. Dette resulterer i to positive følger:

Det er lett for en veldedighetsorganisasjon å sette i gang og motta penger, fordi all funksjonaliteten allerede er på plass.
Donasjonene går i større grad til selve formålet, siden de administrative kostnadene blir mindre med en standardisert donasjonsprosess.

Grafisk profil

Vi ønsket oss en grafisk profil som befinner seg i samme landskap som Facebook. Grunnen til dette er at myAid sin målgruppe skal være ungdom, og derfor er det viktig å introdusere dem for konseptet i et miljø som er kjent for dem. Her er forsiden slik vi ser for oss den (beklager vannmerket):

Styleguide til forsiden på myAid.

Som sagt, har hvert prosjekt også sin egen profil, der all viktig informasjon om prosjektet kan samles. Denne funksjonaliteten skal være såpass dynamisk at veldedige organisasjoner og enkelttiltak føler at de ikke trenger å opprette en selvstendig nettside for sine tiltak; myAid har allerede alt som trengs for å komme i gang.

Styleguide til prosjektprofilene på myAid.

Sikkerhet

Siden hovedfunksjonen til myAid innebærer pengeoverføringer over nett, er det mye som må tas hensyn til hva angår sikkerhet. For det første kan svindlere tilsynelatende opprette egne prosjekter hvis donasjoner bare går rett i deres egne lommer. Derfor kreves det at myAid har et eget panel som faktasjekker prosjektene før de aktiveres på nettsiden. Det «sekundære politiet» vil være brukerne, som kan flagge prosjekter som svindel og/eller spam. Hvis et prosjekt blir flagget som svindel, vil myAid-panelet bli varslet umiddelbart, og det har da myndighet til å fryse prosjektprofilen inntil situasjonen blir løst.

Et annet type sikkerhetsproblem er dersom en brukerkonto blir hacket eller hvis brukeren glemmer å logge av kontoen sin på en annens eller offentlig datamaskin. Av hensyn til dette vil myAid innføre muligheten til å la brukerne selv velge sikkerheten i kontoinnstillingene sine. Denne sikkerheten gjenspeiler hva som må gjøres hver gang brukeren skal donere penger. Eksempler på sikkerhet er at du:

må oppgi betalingsinformasjon hver gang du skal donere.
må skrive inn passordet ditt på nytt hver gang du skal donere.
får tilsendt bekreftelseskode på SMS hver gang du skal donere som du må bekrefte på nettsiden.
kan sette en øvre grense for donasjoner. For eksempel kan man stille inn slik at hver donasjon ikke kan overstige $5.

Bra konsept?

Da har jeg egentlig kort fortalt hva myAid går ut på. Selv har jeg ganske stor tiltro til konseptet i seg selv og tror det har potensial. Hva mener dere om ideen? Tror dere dette kunne vært gjennomførbart?